Når det gjelder Trond Giske-saken, har jeg sympati med dem som er ofre for hans handlinger. Jeg forstår også AUF-erne som ønsker en slutt på den ukulturen han representerer. Likevel sitter jeg igjen med mange spørsmål: Hvorfor tok det så lang tid før noe ble gjort?
På 90-tallet var jeg selv aktiv i Unge Venstre. Den gangen var ungdomspartiene hedonismens høyborg. Her kunne man drikke, røyke hasj og ha sex uten at det skapte de store skandalene. Man var fri, men med ansvar. Jeg skal ikke si at det ikke foregikk dritt – det gjorde det overalt. Jeg kunne skrevet mye om det, men det får bli et annet innlegg. Det spesielle med Giske var at selv vi, den gangen, syntes han var motbydelig. Ingen likte fyren, men han klarte likevel å krype oppover i systemet og skaffe seg stadig mer makt.
Allerede den gangen ble han latterliggjort i ulike medier for måten han forsøkte å være kul og hip – ved å snike seg inn på kjendismiddager og fester. Selv Torsdagsklubben på tidlig 2000-tall gjorde narr av kåtskapen hans.
Så da #MeToo dukket opp, var det nesten uunngåelig at han ville bli tatt for noe. Men hvorfor måtte man vente så lenge? Var det ingen varsellamper som blinket før? Det er jo ikke slik at denne typen oppførsel var akseptabel før #MeToo. Så hvorfor gjorde Arbeiderpartiet ingenting? Hvorfor kom det ingen klager fra AUF?
Folk spør ofte hvordan en mann som Giske kan vinne igjen, og hvorfor han fortsatt har støtte. Det finnes ingen enkle svar på dette, men beveger man seg utenfor politiske seminarer og moralske analyser, ser man at mange oppfatter ham som en mann mot makta. Ironisk nok er han selv en del av makta, men han har klart å bygge allianser og fremstille seg som en utfordrer til Arbeiderpartiets ledelse.
Mange liker sakene han tar opp, og de oppfatter ham som troverdig.
Hvorfor lytter man ikke til kvinnene i Arbeiderpartiet som har varslet, eller til bekymringene fra andre i partiet og ungdomsorganisasjonen? Fordi mange oppfatter det som hyklersk. Hvorfor var oppførselen hans akseptabel før, men plutselig umoralsk? Hvorfor ble ingenting gjort tidligere?
Dette minner litt om Donald Trump, selv om Giske og Trump ikke kan sammenlignes politisk. Begge blir oppfattet som «anti-politikere» som skal rydde opp i et korrupt system. I politikken er det viktig å ha en historie å selge, og Giske har vært flink til å selge historien om seg selv som mannen for «folkene på gulvet» som utfordrer makteliten. Ethvert angrep på ham ser ut til å styrke dette narrativet.
Hadde Arbeiderpartiet gjort Giske til leder, hadde partiet kanskje gått over 30 prosent. Man kan hate personen og mene han er et rasshøl, men folk bryr seg ikke om «moralske» politikere. De politikere som forsøker å fremstille seg som de mest skikkelige i klassen, faller ofte gjennom.
Ole Paus skrev en gang denne låta:
På kanten, kanskje, men den peker på noe viktig: Du kan ikke vinne valg ved å tro at du kan fremstå som et moralsk overmenneske som skal lede folk til et bedre sted. Det som funker, er å si: «La oss dra lasset sammen og utfordre det bestående.»
Det er lett å miste håpet i slike situasjoner, og det finnes ingen genial løsning. Men ett råd har jeg likevel:
Slutt å snakke om Giskes umoral og maktbegjær – det fungerer ikke. Gå til angrep på ham politisk. Det blir tøft, for han er en dyktig retoriker, men det er det eneste som virker.
Tronds Orakel 