Ingen scene fra noen film har gjort sterkere inntrykk på meg en denne
I Paths of Glory bruker Stanley Kubrick nesten ingen dialog for å vise noe veldig stort: hvordan hat og krigsstemning kan forandre seg på et øyeblikk når folk plutselig ser hverandre som mennesker.
Kvinnen synger den tyske sangen Der treue Husar. I starten roper soldatene og oppfører seg brutalt, men etter hvert blir de stille, og noen begynner å nynne. Det er som om de plutselig husker hvem de er – ikke bare soldater, men mennesker som savner hjem, kjærlighet og normalitet.
Når soldatene begynner å synge lavt, føles det nesten som et lite øyeblikk av fred midt i galskapen.
Tronds Orakel 