Jeg har alltid vært skeptisk til fenomener hvor folk legger seg utenfor en kino for å skaffe billetter til en film. Da ringenes herre hysteriet var på sitt aller verste var jeg oppriktig drittlei av alver, orker, hobbiter og sverdsvingende hormonssprengte drittunger som okkuperte hele fortauet rundt bergen kino. Nå er jeg kanskje en aldri så liten sadist, men jeg må tilsto at jeg syntes det var fryktelig moro på så ta turen bort til de å fortelle dem at jeg hadde allerede skaffet billettene på Internett, mens de hadde kastet bort dagevis i kulden utenfor kinoen. Sure ble de, mens jeg derimot lo hele den lange veien hjem. Nå skal jeg tilstå at jeg elsker ringenes herre filmene, men fan runking i sin mest ekstreme form har aldri tiltalt meg.
Nå har ikke dette vært tilfelle med Harry Potter i like stor grad, og takk og pris for det. Det har kanskje noe med aldersgruppen å gjøre, men jeg må tilstå at jeg aldri har sett noen av filmene før noen uker etter premieren i frykt for den slags. Jeg har heller aldri nærmet meg en bokhandel på lanseringsdatoen for noen av bøkene. Men jeg må tilstå at i all min nysgjerrighet måtte jeg undersøke dette fenomenet og jeg har kommet til den konklusjonen at dette på langt nær er bare et barnefenomen, men strålende underholdning for barn i alle aldre. Det beste med Harry Potter er ikke bare at det er ypperlig underholdning, men at det har fått barn til å begynne å interessere seg for bøker. Foreldre har begynt å lese for sine barn igjen og det har i tillegg ført til at barn og unge faktisk har begynt å lese andre bøker også, noe undersøkelser fra Storbritannia viser. I en tidsalder der mediekonkurransen fra tv og Internett er enorm, kan man ikke annet å si at dette er et mirakel.
Vel i denne Harry Potter spesialen skal jeg ta for meg film nr. to i rekkefølgen nemlig The Chamber of scerets eller Harry Potter og mysteriekammeret som den heter på norsk. Kort handlingen : Harry har blitt et år eldre og han bor fortsatt hos sin onde tante og onkel. Det er bare verdt å nevne at onkelen er spilt av Richard Griffiths, en av tidenes mest herlige britiske skuespillere. Hvis du ikke tror hva jeg sier, så sjekk ut den briljante kultklassikeren Withnail & I. Det var en liten avsporing, tilbake til filmen.
Harry begynner etter mye om og men på andre året på trollmannskolen, men ikke alle ønsker ham tilbake ditt. Husalven Dobby kommer for å advare Harry mot det grusomme som kan skje hvis han reiser tilbake , men Harry som gutten han er, velger glatt å ignorere advarslene. Det viser seg nemlig at en gammel fiende har kommet tilbake og holder til i kjelleren under slottet. Det skjer mange forferdelige ting på Galtvort dette skoleåret. Noe ? eller noen ? forsteiner noen av elevene på Galtvort. Også i denne filmen for man vist hva ekte vennskap betyr og hva som skal til for å sette de onde krefter på plass. Jeg skal ikke avsløre for mye her egentlig, men en ting er sikkert og det er at den andre filmen i rekken er en smule mørkere enn den forrige og det syntes jeg faktisk er bra. Det virker som om regissør Chris Columbus tør mer i denne filmen. Film nummer en var på langt nær dårlig, men den manglet i motsetning til denne evnen til å finne rett form å rytme. 2 film i rekken virker det som om skuespillerne virker litt mer varmere i trøya, men også at samspillet er langt bedre enn den første. Handlingen vil jeg også si er langt bedre lagt opp i eneren også, og med det mener jeg det viktigste av alt nemlig strukturen. I film nr 1 hopper det hele litt for mye frem og tilbake og enkelte tråder blir ikke løst skikkelig opp eller så løser man dem altfor fort opp. Mye av dette er unngått i film nr 2, selv om jeg mener at heller ikke her er det hundre prosent gjennomført, men det å filmatisere en så typisk britisk bok er på ingen måte lett.
Skuespillerne har mye av æren for at dette er en fantastisk film, og hvilken besetning hør bare her : i tillegg til Richard Griffiths har vi Emma Watson, Fiona Shaw, Alan Rickman, John Cleese, Kenneth Branagh, osv. rettere sagt kremen av britiske skuespillere, og for oss som elsker britisk film vet vi jo at det er ikke få.
Det artige med J.K. Rowling er at nesten ingenting av det hun har med i bøkene er på ingen måte er originalt. Hun stjeler litt her og litt der, men det er egentlig helt greit. For sammensetningen og det lille krydderet hun setter på det kan ikke annet å si enn å være perfekt.
Tronds Orakel 