Det har blitt alt for populært å lage nye versjoner av asiatiske og da helst japanske skrekkfilmer.
Nå har jeg alltid vært skeptisk til amerikanske remakes. Jeg tenker på skrekk og gru på tre menn og en baby som nærmest hadde rævkjørt den Franske original versjonen eller den gigantiske fiaskoen med den norske hodet over vannet.
Andre tekniker har blitt brukt som blant annet leie inn original regissøren for å lage den amerikanske versjonen. Dette ble annet gjort med filmen the Grudge av Takashi Shimizu Som også lagde den amerikanske versjonen. Filmen var fullstendig lik, bare at alle skuespillerne hadde blitt byttet ut med kjente fjes. Sara Michell Geller fra Buffy The Vampyre slayer og Jason Behr fra den fryktelige serien Roswell trekker nok litt flerre til kinoen en ukjente Japanske skuespillere. I tillegg skal man ikke se bort ifra at regissør Takashi Shimizu fikk tilbud om men meget stor dollarsjekk som man ikke kunne si nei takk til.
Men nå over til den filmen jeg skal snakke om, nemlig den amerikanske versjonen av den Japanske filmen Ringu eller the ring som den kalles på engelsk
The ring var en strålende som en original grøsser som satt en standard for hvor bra man kan gjøre det med helt enkle virkemidler. Nå har jeg allerede gått gjennom den versjonen så jeg lar det ligge, men også her måtte amerikanerne lage en ny versjon
Handlingen var meget lik den japanske, med enkelte manusendringer som jeg ikke skal avsløre her for å la være å røpe alt for mye.
En videotape med en farlig forbannelse går rundt blant unge og dreper alle de som ser den. Etter en liten titt blir de ringt opp og får beskjed at etter en uke så er de døde. Dette får journalisten Rachel Keller snusen i og gjør sitt for å spore opp hva som kan stoppe den onde sirkelen. Dette etter hun var så uheldig å titte på den selv. Altså hovedtrekkene fra den japanske var der, men der slutter det.
Jeg hadde allerede sett den japanske versjonen og dens oppfølger når jeg så denne så enkelte vil nok si at overraskelsesmomentet var borte. Rett kan det være, men det tar ikke bort det faktum at denne versjonen er langt svakere enn sin original. Det er ikke noe å si på skuespillet, selv om jeg mener at Naomi Watts har hatt langt bedre dager på jobben enn dette. Brian Cox (mannhunter, born identity) gjør en strålende rolle også her. At mannen har blitt gjemt bort slik han har er skammelig, men her viser han at det fortsatt han har noe å gi. Selv om jeg skulle ønske at han kunne ha fått en annen film og vist det i
Filmen hyr alt, men den prøver så alt for hardt. Mens den japanske versjonen klarer å fremstille det hele såkalt, kynisk og enkelt forsøker den amerikanske å overgå akkurat dette. Det blir en litt for typisk mainstream artig film uten noe spesiell nerve så overhodet. Jo da den er skremmende av og til, men er ikke i nærheten av originalen.
Istedenfor å tørre litt blir man for familievennlig for å unngå høyere sensur på filmen, noe som ødelegger den meget mye.
Manusnedringende finner jeg også rare siden de på ingen måte er med å gjøre filmen noe som helst bedre, men derimot svakere.
Jo av og til er filmen skremmende den, men det hele kunne blitt gjort så meget mye bedre. Hvorfor lage en svak ny versjon hvis den ikke har noe nytt eller annerledes å komme med.
Filmen er grei nok, men vil ikke gå inn som noen stor skrekk klassikker. Suksess ble den selvfølgelig på amerikanske kinoer og video, men det sier lite spør du meg. Mange store filmer gjennom årene har også det for å bli glemt fullstendig eller å dukke opp som søndagfilm PÅ TV NORGE.
Tronds Orakel 