Å kommentere en klassiker kan fort bli en banal affære, full av selvfølgeligheter og en masse klisjeer. Hvorfor?? Jo fordi filmen ikke nødvendigvis var bra når vi så den i utgangspunktet det var bare stemningen og det som skjedde rundt filmen. første kyss, første møte, første nervesammenbrudd eller en kombinasjon av alle tre og flere til. Selv tok jeg en av mine ekskjærester til å se filmen seven, to dager etter så var det slutt. Hvorvidt det var for filmen eller ikke vet jeg ikke uansett så jeg ikke filmen en gang til på en del år etterpå.
Uansett definerer jeg en klasikker som en film der man for enda en godfølelse når man ser filmen både og andre og tredje gang, selv om situasjonen du ser den i er forkjelligge. Den filmen jeg nå skal ta for meg er akkurat en slik film, nemlig Jim Jarmusch sin film Ghost Dog: The Way of the Samurai fra 1999.
Ghost Dog bor i et skur på toppen av ei blokk sammen med duene sine. Han kler seg som en uteligger. Han har to venner, én fransktalende iskremselger (Ghost Dog snakker ikke fransk) og en skjønn, liten og belest 12-åring. I tillegg påtar han seg oppgaver som leiemorder for mafiaen, som gir han oppdrag gjennom brevduene hans. Ghost dog er ikke som andre leiemordere og han lever etter prinsippene i av en gammel samuraibok. En dag går det hele galt og mafiaen ønsker han død, men dette skjer selvfølgelig ikke uten n blodig kamp.
Jim Jarmusch har alltid vært en regissør som står betrakter det amerikanske samfunnet og deres outsidere fra utsiden. Filmer som stranger than paradise, down by law med blant annet Tom Waits og Roberto Benigni og Mystery Train befester denne klisjeen. Men Jarmusch tok i denne filmen et steg i en litt annen retning og det hører man først og fremst på det musikalske. Mens tidligere filmer musikk lå i Tom Waits og Jon Luire eller Neil Young landskap handler det denne gangen om hip hop.
Ghost Dog leser opp små vers fra sin samuraibok mens han kjører av sted til neste oppdrag, mens hip hopen legger seg som et bakgrunnsteppe. Nå er det verdt å nevne hvis du tror det er eminem takter du får høre her så blir du nok meget skuffet. Musikken er tung og tidvis mørk og passer perfekt til Jarmusch sitt univers.
Filmen blir mye båret opp av det fantastiske skuespillet til Forest Whitaker som man skulle tro at hele rollefiguren var laget med ham i tankene.
Jeg skal ikke røpe så mye mer, bare se filmen.
Tronds Orakel 