Dette er en av de vanskeligste filmene jeg noen gang i mitt liv har anmeldt. Grunnen til det er at filmen handler om en meget vanskelig konflikt som store deler av befolkningen har sterke meninger om. Enten den ene siden eller andre siden i konflikten, det finnes sjeldent noe midt i mellom.. Bare å si hvor filmen kommer fra vil få enkelte til å stemple mitt politiske syn, men det få la gå. Konflikten jeg snakker om er konflikten mellomPalestina og Israel og filmen er vinneren av beste film ved filmfestivalen i Berlin, nemlig den palestinske filmen, Paradis nå.
I Paradise nå følger vi to palestinske menn, Khaled og Saïd, som jobber sammen på et bilverksted. De er tilsynelatende fornøyde, og ser ut til å avfinne seg med et rutinepreget liv. Etter hvert kommer det frem at de begge har gitt opp livet, ved å vie seg som selvmordsbombere.
Filmen følger de to mennene de siste døgnene frem til det som skal bli deres skjebne.
Å lage en film om et slikt tema er det samme som å prøve å balansere på et sylskarpt knivblad. Det er ikke noe heroisk ved det hovedpersonene har tenkt til å gjøre, men allikevel får man en hvis forståelse for hvorfor. Frustrasjonen og sinne etter årevis med beleiring er å se i øynene deres. Saïd sitt blikk er nærmest livløst gjennom hele filmen.
I fremstillingen av selvmordsbombere får vi ofte inntrykka v iskalde muslimske fanatikere som kun leser i koranen dagen lang, mens de kommer fra ekstremt religiøst konservative hjem. Men verken Khaled og Saïd kan puttes i denne beskrivelsen og deres familieforhold kunne like godt vært en scene fra familier i Telaviv, Oslo, London eller hvem som helst annen by i verden. Det er akkurat det som gjør denne filmen så bra.
Filmene er ikke uten selvkritikk og spørsmålet om hvorvidt selvmordsbomberne opptrer korrekt ovenfor Islam eller om ikke andre virkemidler bør bli tatt i bruk stilles flere ganger. Dette er ganske modig gjort å gjøre av en palestinsk regissør i dager da Hamas kommer inn i regjeringen i Palestina.
Propaganda kan ikke denne filmen kalles og det kan man takke regissør Hany Abu-Assad som tidligere har vist sine gode egenskaper bak kamerat i filmer som blant annet Rana’s Wedding.
Filmen prøver å ikke å forklare hva som er den rette veien ut av den håpløse konflikten, elller hvem som har rett.
Man sitter igjen med spørsmål som:Hvor langt er mennesker virkelig villig til å gå for friheten eller rettere sagt, men også ville vi gjort det samme hvis vi var i deres situasjon.
Filmen er den andre i rekken som omhandler politiske og historiske betente temaer de siste 10 årene. Steven Speilbergs sin München og Syriana med George Clooney er to andre som er verdt å få med seg
Vet ikke om dette kan hindre konflikten, men et steg i riktig retning er når man begynner på å bruke film og kultur og lar gevær og bomber å ligge.
Tronds Orakel 